Bike-roadtrip Alpene–Havet – Med CLIFF 4x4 gjennom Frankrike (NO)

Sommer betyr ferie – alle vet det – og gjennom årene har én ting blitt en fast tradisjon: en bike-roadtrip til Frankrike.

Når man nærmer seg tretti, endrer forholdet til “det enkle livet” seg litt. Hvor romantiske de nettene enn var – i varebilen med tynn madrass i bagasjerommet, busk-toalett og iskald dusj fra en vannkanne – så trenger man rett og slett… litt mer med alderen.

Fastmontert toalett med skikkelig ring, en madrass som ikke gir korsryggkrise etter to timer, romslig kjøle-/fryseskap og varmt vann – check. Høres ut som et luksusopphold i Nice, eller rett og slett som utstyret i vår Sunlight CLIFF 4×4 med feite offroad-dekk.

Takket være Sunlight fikk vi bytte en hel DIY-campingreise mot glamping på voksent nivå – og nyte alle fordelene!

Kickoff på sveitsisk asfalt: Furka – Grimsel – Susten Pass 3600 hm / 130 km

Hvordan starter man best en to ukers mountainbike-roadtrip? Klart: med 3600 høydemeter på racersykkelen! Når DIY-opplegget allerede har bukket under for alderen, er det uansett ingen vei tilbake: barberte legger, smale dekk og aero-gear.

For å være ærlig krevde det litt overtaling fra Luki. Ingen overraskelse: jeg taper alltid mot entusiasmen til den nybakte Zona Rossa-sjefen. Årets totale racer-sykkelmengde fra min side er omtrent halvparten av tallene på denne villmannsrunden…

Men litt smerte har aldri skadet noen, eller? Og utsikten der oppe gjør at du nesten glemmer hvor langt og bratt det egentlig er.
Det finnes ikke noe bedre enn en hel dag med lidelse i sadelen – og et lass iskald Schwechater etterpå!

Nå til saken

Racersykkel er fint og trendy, men ikke grunnen til at vi er her! Ferien starter først dagen etter, når de hvite karbon-skoene byttes mot myke slip-ons og aero-drakten mot baggies. Endelig tilbake i bikeparkene – sus nedover, ingen smertegrense, bare chill i stolheisen. Akkurat som vi liker det!

Bernex innfrir direkte: en liten, utrolig koselig bikepark med alt man kan ønske seg. Jumpline signert mesteren Vinc, fete DH-løyper og hemmelige stier overalt. Campingspot rett ved toppstasjonen, med utsikt over Genfersjøen og kitschy solnedgang inkludert. Middagen: fondue au fromage – sublimert av Lukas i full kulinarisk virtuositet.

Men: å stå parkert på asfalt kan alle. Når Camper Van-en har terrengdekk, vil man jo bruke dem! Litt skeptiske til å komme oss helt til toppstasjonen, men løypevakten løftet tommelen: “C’est 4×4?? C’est bon!!”. Og det var det. De franske veiene er riktignok ikke helt i alpetilstand, men vårt rullende palass brydde seg ikke.

Dagen etter bar det til Morgins: selvsagt, de beste bermene i hele Frankrike. Dessverre i regn – men hva gjør det? Morgins skjer bare en gang i året! Vi kjørte 5-timerskortet helt til vi så ut som panert kalveschnitzel. Slip & slide deluxe.

Deretter: Verdenscupen i Les Gets. Så mange heiser, så mange linjer, så mange folk, så mange motorsager, så mye øl. Man kunne skrevet en egen artikkel – hvis vi ikke hadde festet minnene vekk fra torsdag til tidlig søndag.
Det som sitter igjen: en brennende folksom sentrumskjerne, en pallplass til Andi Kolb og lyden av tusen motorsager, dag og natt.

På søndagskvelden var vi – helt ærlig – glade for å rømme fra sirkuset igjen. Verdenscup-helgen ble forlatt mutters alene og sank ned i solnedgangen – takket være firehjulsdrift.

Provence de Luxe

Andre uke fikk vi flytte inn hos vennene våre Max, Matzi, Pfuisi og Hannah. Valberg ligger ikke akkurat rundt hjørnet, men stiene i Provence gjør en hel biltur dag verdt hvert minutt.
Belønningen kom neste dag: provençalske fjell som malte i dypblå himmel, og en stillhet som føltes nesten hellig – spesielt etter dager med Stihl på ørehøyde…
Oppover mot Rochers de la Maïre ble 1500 høydemeter ren sjelero. Det er slik ferie skal føles!

I sporene til Enduro World Cup ble høydemetrene nedover ren fryd: først nokså utsatt, deretter gjennom vide enger og senere gjennom skog, sving etter sving i perfekt flyt. En vandresti i særklasse – magisk.

Med Max som guide ble uken en gastronomisk trailfest. Rundt Valberg serverte han oss den ene drømmestien etter den andre – med en trilogi av jordfarger som åpning:
➡️ Tirsdag: grå jords smaksrunde.
➡️ Onsdag: 1500 høydemeter ned rød jord.
➡️ Torsdag: hvit jord i toppform.

Skylden for all denne flyten? Eslene! De fraktet i gamle dager varer over fjellene – og de liker ikke bratte bakker, like lite som vi gjør. Så stiene slynger seg mildt og lekent gjennom landskapet, som håndbygde IMBA-linjer.

Fredag ble det seriøst igjen. Fra Sospel gikk vi 700 hm hike & bike opp til Grand Mont. I heten: null nytelse. Men belønningen? I tillegg til fjellkitsch dukker plutselig også havet opp – langsomt, men mektig. Og Max hadde én siste ess i ermet: en trail av øverste klasse. Fra Grand Mont, 1400 hm høy, snirkler stien seg endeløst nedover helt til vi spyttes ut direkte i Menton – ved havkanten.

Og så sitter vi der, sent på ettermiddagen, i sanden, med en øl i hånden og solen på magen.
Vet ikke helt hvordan man avslutter to uker luksus-bike-roadtrip bedre enn det.

Og neste år? Selvfølgelig!
Tradisjonen lever.