Aline Bock
Aline, nå har du vært på veien med CLIFF i ett år — går det an å beskrive den tiden med ord?
ALINE Det er ikke lett. Det var et år fullt av opplevelser, utrolig berikende, vidunderlig og fullt av kontraster. Det er nok nettopp blandingen, disse motsetningene og mangfoldet, som gjorde det så spesielt.
Særlig kontrasten mellom landene, kanskje?
ALINE Ja, blant annet. Fra de stålblå fjordene i Norge, via det franske fastlandet, over de ville, forblåste Hebridene til den støvete ørkenen i Marokko. Jeg har opplevd ganske mye ekstremt på kort tid. I bobilen opplever man det svært intenst. Og denne miksen var helt fantastisk: Med Cliff står jeg midt i naturen og opplever alt tett på — samtidig som jeg har et trygt tilfluktssted der jeg kan sove i ro og mak mens det sprutregner ute eller ulvene hyler, slik jeg opplevde i Sverige.
Før start var du litt bekymret for at du — uten Lena, som du reiser så mye sammen med — skulle komme til å føle deg ensom. Gjorde du det?
ALINE Nei, langt ifra. Jeg må si det nok en gang: Det var en perfekt blanding. Jeg har delvis hatt med meg venner, og jeg har besøkt venner og idrettskolleger. Jeg har virkelig nytt alenetiden, og en blir jo generelt kjent med nye mennesker stadig vekk. Det skjedde automatisk med Cliff; jeg behøvde ikke ta noe initiativ selv. Den er et blikk fang i seg selv og gjør folk nysgjerrige. Det er egentlig som et åpent hus.
«Det var et år fullt av opplevelser, utrolig berikende, vidunderlig og kontrastfylt.»
Gikk folk inn og ut hos deg?
ALINE Nåja, det var ikke akkurat gjen-nomtrekk, men når man åpner døren, blir menneskene en del av salongen din. Der står jeg i den åpne sidedøren og lager mat som om jeg skulle ha vært ute — og dermed blir omgivelsene en del av livet ditt. Samtidig er det helt naturlig at du er i din egen verden når du lukker døren. Da kan du trekke deg tilbake. Selv om Cliff også en gang da jeg var borte ga ly til en annen …
Hva skjedde?
ALINE På Island sto det en far i kulden på stranden mens sønnen hans var sammen med oss ute i bølgene. Det var rundt 3°C i vannet, og jeg hadde naturligvis varmet opp Cliff slik at jeg skulle ha det godt og varmt etter brettseilingen. Så kommer jeg tilbake, og der sitter faren i passasjerse-tet mitt, smiler, sier at det var så kaldt og spør om jeg kan lage en kaffe til ham. Jeg stusset først, men han og familien hans viste seg å være kjempehyggelige. Han inviterte meg med hjem og lagde mat — og han var en mesterkokk.
Opplevde du mange slike situasjoner på reisen?
ALINE Ja, det skjedde faktisk i hvert eneste land, fra nord til sør. Før Marokko var det så mange som advarte meg: «Du alene som kvinne … », men jeg opplevde jo så stor gjestfrihet der. Folk var jo så glade når de kunne hjelpe meg.
Har Cliff bydd på problemer?
ALINE Nei, han har aldri sviktet meg. Han har ganske enkelt oppført seg upåklagelig hele tiden — jeg har ofte hatt dårlig samvittighet når jeg har lagt ut på nye strabasiøse veier, men det har ikke vært det minste problem.
Har du noen tips til en reise som denne?
ALINE Jeg kan bare anbefale appen Perk4Night. Det er en nettgruppe-app der man kan laste opp der man kan laste opp de mest forskjellige parkeringsplasser for bobiler. Hvor man kan parkere og hvor lenge, hvor man kan fylle vann eller stå helt sikkert og nyte en praktfull utsikt. Appen er virkelig gull verdt.
Hva tar du med deg videre fra dette året?
ALINE At man bare skal gjøre ting. Hvis du har muligheten: gjør det! Samme hva. Jeg lar meg ikke lenger begrense av advarsler og frykt som stort sett bare bygger på forutinntatthet. Det er utrolig berikende å erfare og oppleve hva verden har å by på. Jeg kan bare anbefale det — og faren min har i hvert fall tatt det til seg! Han har alltid drømt om å bestige Kilimanjaro. Nå har han bestilt billetter og ligger i trening. Jeg kan bare anbefale det til alle: Ikke hør mer på skeptikerne, men sett deg inn og dra av sted.
