Carola Favoino - SUNLIGHT Adventure Crew

Carola Favoino var et av de mest lovende downhill mountainbike-talentene i Italia. Likevel la hun konkurransekarrieren bak seg som 22-åring for å utforske sykkelverdenen fra ulike perspektiver. Hun er talentfull, hun er morsom, hun er reflektert, hun er nysgjerrig og hun er det yngste medlemmet i vår SUNLIGHT Adventure Crew.

Caro, hvordan begynte du med terrengsykling?

Jeg vokste opp i Milano – en ganske flat by. Jeg prøvde mange ulike idretter som fekting, ridning og alpint. Men faren min jobbet i sykkelbransjen: han ledet Gravitalia Squadra UCI MTB-teamet og organiserte den italienske DH-serien. Jeg dro og så noen ritt, men jeg var allerede 12 år da jeg prøvde sykkel for første gang i Châtel. Egentlig gikk jeg rett inn i downhill. Jeg husker at jeg ble overrasket, fordi jeg ikke forventet at det skulle være så fysisk krevende. Jeg kjørte én runde og var helt utslitt.

Og så ble du et stort DH-talent…

Det var en slags on-off-relasjon i flere år før det ble mer seriøst. Foreldrene mine presset meg aldri, men støttet meg mye: team Mami og Papi… Og da jeg var 17, flyttet faren min virksomheten sin – og oss som familie – til Finale Ligure. Det løftet nivået mitt betydelig, siden det er det perfekte stedet å trene hele året. Men det som virkelig fikk meg inn i syklingen, var fellesskapet. Jeg møtte folk, fikk venner, og alle oppmuntret meg til å fortsette. Det er en stor familie.

Utenom menneskene – hva fanget deg med sykling?

Det har endret seg mye gjennom årene. I starten hadde jeg det bare gøy og elsket adrenalinet. Det føles bra å presse seg ut av komfortsonen – spesielt etterpå. Og man er ute i naturen og oppdager steder. Men da jeg kom inn i internasjonal konkurranse, endret det seg. “Gleden” ble mer eller mindre bestemt av resultatene. Og det kan være frustrerende når resultatene ikke matcher forventningene. Jeg trente fordi jeg måtte trene. Så ble jeg skadet og så andre bli bedre mens jeg måtte starte fra null.

Det høres ut som mye mentalt press.

Ja, og derfor tok jeg en pause fra sykling da jeg var 22. Det var veldig vanskelig. Jeg prøvde å leve et normalt liv, men det føltes rart. Jeg startet igjen, bare for å oppdage at min plass ikke er i racing-verdenen. Noen ganger presser man seg inn i ting som ikke er laget for en. Jeg tror mye på positiv og negativ energi. Jeg fikk negative signaler som sa at jeg burde gjøre noe annet. I dag liker jeg det mye mer, og jeg har utviklet meg enormt gjennom årene.

Og du har blitt en inspirasjon, spesielt for kvinnelige ryttere.

Jeg vokste opp med å se opp til menn. Men nå finnes det flere kvinnelige forbilder, og det er veldig viktig for oss kvinner. Jeg tror det er en forskjell i tilnærming. Mange kvinner har en mer emosjonell tilnærming, det ser jeg også i coaching og undervisning. Det fungerer ofte bedre når kvinner lærer kvinner. Gutter vil ofte vise triks og kjøre fort – og presse prosessen. Jeg guider mye i Finale, og kvinner har ofte mer kontroll og bedre teknikk. Men jeg må si at i sykkelmiljøet blir menn stadig mer respektfulle og støttende overfor kvinner. Gradvis ser merkevarer og konkurranser potensialet, med events som Red Bull Rampage, DH World Cup og Natural Selection Tour.

Du reiser mye nå. Hvordan inspirerer andre steder deg?

Å reise lærer deg utrolig mye. Og det gir meg muligheten til å utvikle meg ved å møte mennesker med ulike mentaliteter og holdninger. Men det handler ikke bare om sykling. Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig. Å møte mennesker fra ulike bakgrunner gir meg mye input. Jeg elsker Finale, det er mitt rolige sted, der familien min er. Men jeg er veldig aktiv og vil utvikle meg både fysisk og mentalt. Europa er så rikt på historie og kulturer. Det bør man ikke ta for gitt, men utforske og omfavne.

Hva liker du med å reise i Camper Van?

At man virkelig kan leve “hjem er der jeg er”. Å våkne opp med en fin utsikt gir meg en enorm følelse av frihet – og så kan jeg bare gjøre mine egne ting. Og jeg liker at man er 100 % i øyeblikket, men samtidig sosial. Når man camper med andre, blir forbindelsen enda dypere. Men jeg trenger ofte tid til å bearbeide og være alene etter en dag på sykkelen. Så jeg har mitt eget rom til det.